Dette er Undrerens bok.
Hvem er Undreren?
Han ble født i menneskehetens barndom
og har siden fulgt oss gjennom historien.
Han tilhører oss alle og er egentlig en del av vår felles underbevissthet,
for vi er alle skapt til å være Undrere, skapt til å være, ikke bare gjøre …
I et samfunn som drukner i hastverk
og der penger og lønnsomhet er de rådende verdier,
representerer Undreren en annen side av oss.
Det kan virke som om han har vært borte en stund,
for vi er i ubalanse,
vi er underernærte på undring.
Egentlig har han vel vært i nærheten hele tiden,
det er bare menneskene som ikke har hatt tid til å undre seg på lenge.
For undring krever tid … tid til å være til.
Derfor må noen av oss holde flammen levende,
ilden fra menneskehetens barndom.
Noen av oss må få lov til å være unyttige og overflødige,
ha uproduktive holdninger og ulønnsomme tanker.
Noen av oss må kunne si :
Rør ikke dette treet …
Hogg ikke denne skogen …
Drep ikke dette dyret …
"Hva skal vi med …?"
Ropene gjaller mellom berghamrene
og går som knivstikk inn i Undrerens hjerte.
"Ingen kan leve av å sitte på en stubbe i skogen!
Kjærlighet til naturen sysselsetter ikke samfunnet!"
Han kjenner alle argumentene.
Men Undreren vet med seg selv at hvis ikke kjærligheten til naturen finnes,
vil samfunnet råtne opp innenfra.
Han er bedrøvet.
Han er sluppet inn på jorden
i en tid da det ikke er et vektig nok argument
å verne en skog bare fordi den er gammel og vakker.
Derfor går Undreren i stadig angst for å finne knuste perler.
Undrerens mytiske halvbror er Askeladden.
Også mot ham roper det produktive mennesket:
"Ingen kan leve av å rote i asken!"
"Neivel," sier Askeladden,
men graver seg bare dypere ned i lagene.
Men en dag reiser også Askeladden seg for å gå,
og da har han tatt med seg tiden og livet på veien,
mens de effektive brødrene hans for lengst har jaget seg selv
og hverandre bortom alle blåner.
Undreren ser på tilværelsen som et under
og livet som en kostelig gave.
Han går rundt og bare er til.
En drømmer, sier noen.
En romantiker, sier andre.
Så er han vel begge deler da.
Han tar med seg sine sanser,
fortaper seg i forvridde røtter og mosegrodde vindfall,
oppdager livets og dødens prosesser
og fornemmer at det finnes sammenheng og helhet.
Han kjenner det dypeste slektskap med et skaperverk
som har grepet tak i hans innerste vesen.
Hans hjerte slår i takt med naturens egen hvilepuls.
For Undreren søker harmoni i en disharmonisk verden.
"Dere må bli som barn," sa Mesteren en gang.
Og barnet undrer seg.
Med store øyne betrakter det livet.
Også Undreren ser med barnets friske øyne.
Han ser med hjertet.
En liten stund har han gjemt seg i skogen,
men nå dukker han fram mellom noen skjørtegraner i veikanten.
Han vil ut og vise menneskene hva han har funnet.
Vel ute på landeveien får han øye på den lille larven
som forsøker å kave seg over til den motsatte grøftekanten.
Han bøyer seg ned for å hjelpe den over
før neste bil kommer susende.
Idet han løfter den vesle skapningen opp i hånden, sier han:
"Du må da være en av mine aller minste små brødre.
Litt grå og puslete ser du vel ut nå.
Men bare vent, lille venn,
en dag skal du oppleve et stort under.
Metamorfose, vet du hva det er?
Det vet du selvfølgelig ikke,
enda det er deg det handler om.
Du er lykkelig uvitende.
Du bare er til, du."
Vi mennesker har satt de fineste navn på miraklene
og tror dermed at vi forstår hele mysteriet.
Men hodene våre står i veien.
De har vokst ut over alle bredder og mistet kontakten med hjertet.
Derfor ligger fremdeles det gåtefulle ubesvart,
essensen uutforsket og mysteriet skjult i dyp bakom dyp.
Svar som aldri kan komme gjennom forvokste hoder,
bare ved undrende hjerter.
For her dreier det seg om mer enn kjemi og logaritmer.
Men når hodet og hjertet sammen begir seg ut på vandring,
utvikles helhet.
Forsiktig blir larven satt ned i skogbunnen
på trygg avstand fra veibanen.
Faren er over for denne gang.
Undreren ser på larven og sier tankefull:
"Et øyeblikk hadde jeg ditt liv i mine hender.
Jeg kunne klemt deg flat om jeg der og da bestemte meg
for at ditt liv ikke hadde noen verdi.
Penger kan man jo ikke tjene på deg,
og særlig vakker etter menneskelig målestokk er du heller ikke.
Hva skal vi med deg, egentlig?
Slik spør menneskene.
Men du kan være helt trygg, lille venn.
Jeg ser din skjønnhet, og jeg ser nettopp i deg et av livets største undere,
metamorfosen – forvandlingen.
En dag skal du dø fra ditt larveliv
og gjenoppstå til en ny tilværelse som den vakreste sommerfugl.
Derfor beundrer jeg deg
og betrakter deg som en levende metafor, du vesle mark.
For du har lært meg noe om Skaperens evige hensikt –
også med mitt eget "larveliv".
Jeg vet hva som bor i deg, så farvel, sommerfugl.
Gud velsigne deg!"
Den hjelpeløse larven vet ingenting om metamorfose,
den bare lever og er til.
Men Undreren vet … og han gleder seg.
Det er eventyrlig, men det er virkelig.
Det er et under – men det er sant.
Så bøyer han seg mot jorden og sier:
Kjære Far, la meg alltid få være
en Undrer på Din jord.
Innledning fra boken "Kunstnernatur" (Lunde forlag, 2002)