Som naturmaler i et nytt årtusen kan man ikke lukke øynene for vår tids ensidige utnyttelse og rovdrift på naturen. Omfattende naturstudier og undring over skaperverkets mangfold og skjønnhet, må derfor gå hånd i hånd med en våken miljøbevissthet. På dette nettstedet lar jeg forordet fra min bok ”Kunstnernatur” (Lunde forlag, 2002) gi en kortfattet innføring i noe av min filosofi og tankeverden:
«KUNSTNERNATUR. Hva ligger skjult i denne tittelen? Dyktighet og begavelse? Sære og eksentriske kunstnertyper? Nei. La oss nærme oss ordet kunstnernatur fra en litt annen vinkel.
Dette er først og fremst en bok om ikke-målbare verdier. En hyllest til alt som lever og gror, og særlig til det som i vår materialistiske tid betraktes som unyttig, ulønnsomt og dermed verdiløst. Boken handler om den praktfulle ordiske naturen, dens artsmangfold og sårbarhet, og ikke minst vår tids holdninger og verdisyn.
Vår guide på turen er Undreren, en slags halvbror til Askeladden, som opprinnelig og forhåpentligvis fortsatt er en del av oss alle. Han var lettest å oppdage mens vi ennå var barn, Undreren. Siden ble vi jegere og bønder, skogbrukere, arbeidere og ingeniører, forretningsfolk og håndverkere. Vi forlot vår lykkelige tilstand av bare å få være til, og vi ble satt inn i målrettet og lønnsom produksjon. Slik må det vel også nødvendigvis være.
Men hvorfor mistet vi balansen? Hvorfor glemte vi å undre oss? Fikk vi ikke tid? Eller var det slik at alt som ikke på et eller annet vis tjente de økonomiske interesser, ble regnet for å være unyttig og verdiløst? Kort og enkelt sagt: Hvorfor frede en gammel skog når man kan selge den som tømmer?
Nei, det unyttige hørte barndommens rike til, det var Askeladdens domene. Men noen ble gjenglemt i eventyrskogen. Blant dem var også kunstneren. Han fikk til en viss grad lov til å bli igjen der inne, oppleve og leke, undre seg og kaste bort tiden på "unyttige sysler".
"Kunsten er overflødig," skrev den tyske forfatteren og filosofen Rielke en gang på nittenhundretallet, antagelig i et depressivt øyeblikk. Han hadde sikkert rett. Uansett, en tankevekkende provokasjon. For behøver vi strengt tatt mer enn å overleve og ha det materielt bra i denne verden? Og hva er vel så mer unyttig enn kunsten? Det måtte da være et gammelt, ubrukt grantre som fikk stå i fred og råtne på rot. Eller en ulv, kanskje? Eller en salamander? Begynner man først å ramse opp artene, blir vi mange.
Så kan vel like gjerne alt dette "unyttige" og "overflødige" forenes i ett samlende begrep, nemlig KUNSTNERNATUR.»
